5 minutter med evighet!



Jeg kjeder meg sånn. Jeg kjeder meg virkelig! Minuttene er en pinefull affere.
En monoton stemme prøver å fortelle meg noe. Jeg skulle vært høflig og hørt etter. Nikket interessert og tilogmed gjort notater. Istedet sitter jeg her å leter etter ting å plukke av på fingrene mine. Jeg har ikke noe å pelle på. Ikke en hudflik på neglefestet ved tommelen en gang.

Den bløte stemmen på foreleseren legger seg over meg som et teppe.
Jeg kjenner en deilig følelse bak i ganen, og jeg tenker på dynen min i det kjeven følger etter og åpner seg. Gapet mitt viser seg, utilslørt og dristig, i en salig og tilfredstillende gjesp.
Øynene kjennes blank i det gjespen er over. Tåren som samler seg i øyekroken, tørker jeg bort med håndbaken. Ser på tåren min helt til den er tørket bort.

Så krysser jeg bena og ser på klokken på veggen. Tikk takk tikk...... takk...., skundenene er lange. Jeg blir observang på at foten som ligger over kneet mitt beveger seg i takt med pulsen min. Jeg lar meg fasinere av dette i 10 nye sekunder. Foten på naboen pulserer på samme måte. Han har ikke sett det, og jeg vurderer å tipse ham om det. Jeg lar det være.

Forelseseren skifter lysbilde etterfulgt av en monoton oppramsing at foreskrifter.
Jeg legger merke til at ledningene som går fra forelserens pc er tapet i gulvet. Det er masse luftbobler i tapen, og den kveiler seg  krøllete om ledningene. Jeg tenker at jeg kunne gjort det bedre. Da ville ikke tapen vært synlig en gang. Perfekt ville jeg gjort det!  Men jeg har ikke tape med meg i dag...

Jeg ser på klokken igjen. Det er 5 minutter igjen av dette infernoet av kjedsomhet. 5minutters evighet!
De blir, etter god gammeldags hoderegning, 300 sekunder. Jeg teller ned inni meg: enmissisppi tomissisippi tremissisippi......søttenmissisppi...
Jeg kommer ut av det da forelseseren slukker av lyset for å vise ett uklart bilde av noe jeg ikke kan gjette hva er.
Dunklet lys... deilig! Jeg lukker øynene og prøver å teste ut følsomheten min.
Kjenner jeg hårfestet mitt i pannen? Uten å ta på det altså? Kjenner jeg hele bukselinningen rundt midjen min? Hva med øyebrynene min? kjenner jeg hvor de slutter? Jeg kjenner alt jeg klarer. Jeg kjenner ingenting.

Med ett gjør kroppen min ett rykk. Jeg kvepper litt av meg selv. Kjenner med ett at jeg fryser litt.
Han som sitter ved siden av meg ser på meg og smiler litt lurt til meg. Sovnet jeg litt? neeeeeh, det tror jeg ikke. Jeg er da ikke så frekk at jeg sovner når andre snakker til meg. Selv ikke monotone forelsere jeg ikke engang har hilst på før.
Jeg retter meg opp, folder hendene i fanget mitt, nikker enig til forelseseren når han ser mot meg. Ser på klokken, tohundreog nittiåtte-missisppi tohundreognittini-missippi trehundre-misisppi!!!

Jeg tar vesken min, reiser meg og går hjem for å hvile middag.

Nok en magisk dag 10.10-2010

I dag ringte vekkerklokken min kl 05:35. Den jamret og bar seg over at det var en ny dag, og enda var det søndag og "hviledag". Jeg slumret og snudde meg rundt, og skulle akkurta til å forsove meg da jeg kom på: DET ER I DAG!!!! Jeg spratt opp, og kjente etter. Ja det var en ny dag, og det var dagen jeg hadde telt ned til lenge. 10.10-2010, tiendeitiendetotusenogti. TitiTi. Jeg tenkte på hvor tilfredstillende det ville bli å se på klokken i det den slo 10:10 i dag. Og kanskje enda bedre; se på den digitale sekuntelleren når det var gått 10 sekunder etter det, og ti tiendedeler etter det igjen. Jeg skyndet meg ut av soverommet for å starte denne magiske dagen.

Det hele kjentes litt som den spesielle dagen tidlig juni i begynneslen på 90-tallet, i perioden da kirkebranner var en farsott, og hobbysatanisme var den nye ungdomstreneden. Vi gikk i sort, hørte på metallmusikk og hadde ett påtatt image om depresjon og selvforakt. Denne dagen i juni var spesiel på linje med denne i dag, jeg skulle få oppleve tidstelling i satanistisk praksis; 666.
Jeg sørget for å stå tidlig opp til avisruten min, for å være ferdig i god tid til kl 06:00. Så kl 06:00 6.juni satt jeg parat og venten på noe stort og magiskt skulle treffe meg. Spenningen var som om det var selveste svarten sjøl skulle vise seg, eller at fanter og vetter skulle vise seg for meg.
...Den fine sommerdagen ble som den var, fin, jeg gikk slukøret hjem og la meg, uten å hverken ha sett noe svart og magiskt noe eller ikke engang fått et snev av en dyster følelse... Jeg kan lettet si at hobbystatanisten i meg døde nok kort tid etter.

I dag, kl 06:20 kjørte jeg til jobb, med ny og mer moden spenning for den spesielle dagen i dag. Jeg kom til jobb, og sørget for å sirkle arbeidsoppgavene mine rundt klokken, så jeg på ingen som helst måte skulle gå glipp av den magiske tiden. Ti over ti! Magiskt skulle det være! Jeg gledet meg i all hemlighet.

Kl 08:50 var det tid for "9kaffen" på vaktrommet. Praten gikk i ett, og stemningen var unormalt høy for søndag og være. Jeg ble litt distrahert og revet med i samtaler rundt meg, og det støkk i meg da det gikk opp for meg at jeg hadde glemt tiden ett øyeblikk. 09:20... jeg pustet diskre' ut og det var på tide å jobbe litt til...
09:40, tiden nærmet seg. Jeg tok noen telefoner, gjorde noen tjenester, slo av en prat og ryddet litt opp etter noen.
10:40....

Dagen ble med ett som hvilken som helst søndag, og jeg kjente med ett at jeg var stått alt for tidlig opp og brukt alt for mye energi på alt for kort tid.