En monoton stemme prøver å fortelle meg noe. Jeg skulle vært høflig og hørt etter. Nikket interessert og tilogmed gjort notater. Istedet sitter jeg her å leter etter ting å plukke av på fingrene mine. Jeg har ikke noe å pelle på. Ikke en hudflik på neglefestet ved tommelen en gang.
Den bløte stemmen på foreleseren legger seg over meg som et teppe.
Jeg kjenner en deilig følelse bak i ganen, og jeg tenker på dynen min i det kjeven følger etter og åpner seg. Gapet mitt viser seg, utilslørt og dristig, i en salig og tilfredstillende gjesp.
Øynene kjennes blank i det gjespen er over. Tåren som samler seg i øyekroken, tørker jeg bort med håndbaken. Ser på tåren min helt til den er tørket bort.
Så krysser jeg bena og ser på klokken på veggen. Tikk takk tikk...... takk...., skundenene er lange. Jeg blir observang på at foten som ligger over kneet mitt beveger seg i takt med pulsen min. Jeg lar meg fasinere av dette i 10 nye sekunder. Foten på naboen pulserer på samme måte. Han har ikke sett det, og jeg vurderer å tipse ham om det. Jeg lar det være.
Forelseseren skifter lysbilde etterfulgt av en monoton oppramsing at foreskrifter.
Jeg legger merke til at ledningene som går fra forelserens pc er tapet i gulvet. Det er masse luftbobler i tapen, og den kveiler seg krøllete om ledningene. Jeg tenker at jeg kunne gjort det bedre. Da ville ikke tapen vært synlig en gang. Perfekt ville jeg gjort det! Men jeg har ikke tape med meg i dag...
Jeg ser på klokken igjen. Det er 5 minutter igjen av dette infernoet av kjedsomhet. 5minutters evighet!
De blir, etter god gammeldags hoderegning, 300 sekunder. Jeg teller ned inni meg: enmissisppi tomissisippi tremissisippi......søttenmissisppi...
Jeg kommer ut av det da forelseseren slukker av lyset for å vise ett uklart bilde av noe jeg ikke kan gjette hva er.
Dunklet lys... deilig! Jeg lukker øynene og prøver å teste ut følsomheten min.
Kjenner jeg hårfestet mitt i pannen? Uten å ta på det altså? Kjenner jeg hele bukselinningen rundt midjen min? Hva med øyebrynene min? kjenner jeg hvor de slutter? Jeg kjenner alt jeg klarer. Jeg kjenner ingenting.
Med ett gjør kroppen min ett rykk. Jeg kvepper litt av meg selv. Kjenner med ett at jeg fryser litt.
Han som sitter ved siden av meg ser på meg og smiler litt lurt til meg. Sovnet jeg litt? neeeeeh, det tror jeg ikke. Jeg er da ikke så frekk at jeg sovner når andre snakker til meg. Selv ikke monotone forelsere jeg ikke engang har hilst på før.
Jeg retter meg opp, folder hendene i fanget mitt, nikker enig til forelseseren når han ser mot meg. Ser på klokken, tohundreog nittiåtte-missisppi tohundreognittini-missippi trehundre-misisppi!!!
Jeg tar vesken min, reiser meg og går hjem for å hvile middag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar